I mine år som lærer og leder, og i jobben for fylkeskommunene som gode skoleeiere, leser jeg mye om utvikling av læringsfellesskap og pedagogikk. Mine to store forbilder er – og vil alltid være – Inge Eidsvåg og Nils Arne Eggen.

Inge Eidsvåg har sagt i et foredrag at «En god lærer er engasjert og skaper engasjement» videre at «En god lærer ser sine elever og er glad i dem. Hvis vi ikke er glad i elevene våre, stirrer vi oss lett blinde på ufullkommenhetene, vi ser begrensningene, ikke mulighetene».

Mitt ene barnebarn på fire år går i barnehage i Oslo. I månedsplanen for august 2019 står det «vi skaper trygghet ved å gi barna rom for å være slik de er, og slik de ikke er». Videre står det at «Vi tilrettelegger for at barna kan utvikle sine egne kunnskaper og ferdigheter innenfor det potensialet barnet til enhver tid har». Av dette leser jeg at i denne barnehagen verdsettes ulikhet og forskjellighet slik at barna kan få utvikle seg til den beste versjonen av seg selv. En slik videregående oppæring ønsker jeg meg! En opplæring hvor man søker å finne potensialet og interessene til ungdommene – ikke ufullkommenheten.

I barnehagens månedsplan forklares disse målene med at man ønsker at «barnet ser på seg selv som kompetent med evne til å ta ansvar for seg selv og andre, og ønsker at det skal gi individet en følelse av at det er verdifullt». Dette passer perfekt som en rettesnor for den videregående opplæringen jeg ønsker å bidra til å utvikle.

Vi lærer av å feile – feiling og øving er noe positivt. Min viktigste pedagogiske teori er «Godfoten» til Nils Arne Eggen. Eggens utgangspunkt er at det viktigste er å gjøre (hver)andre gode. Når vi klarer å gjøre hverandre gode, gjør vi laget bedre.

Det finnes mange solkinnhistorier der ute, både fra barnehagen, grunnskolen og fra videregående opplæring. Nesten alle handler om de som ikke passer inn i normalen, og som var så heldige å ha en voksen lærer eller instruktør som så dem, fulgte dem opp og gjorde dem trygge på seg selv. Som gjorde dem gode! Jeg ønsker en opplæring der dette er normalen, der det er rom for ungdom til å være den de er – og den de ikke er. Jeg har troen på at dette vil gi lærelyst og utforskertrang, noe som igjen vil gi oss kreative og trygge arbeidsfolk for fremtiden. Med bakgrunn som yrkesfaglærer gjennom mange år, vet jeg at dette er mulig!

Jeg ønsker meg en opplæring hvor alle elever blir sett og verdsatt. En opplæring som gir læreren og instruktøren mulighet til å være trygge og rause veiledere i den enkelte ungdoms læringsreise, og som hjelper og utfordrer. Vi må aldri miste troen på ungdommene, som må tillates å være sjefer i eget liv, og som vet hva som passer best for dem selv. Jeg ønsker en videregående opplæring som gir muligheten for elevene til selv å velge hva de skal fordype seg i og hvilken fagsammensetning som passer for hver enkelt. Trenger en ungdom lengre eller kortere tid på å bli ferdig, skal dette være helt innafor og greit.

Sist, men ikke minst skal det være rom for prøving og feiling. Da Thomas Edison ble spurt om sine mange mislykkede forsøk på å lage en glødelampe, skal han ha svart: «Jeg feilet ikke tusen ganger, jeg oppdaget tusen måter som ikke fungerer». Det er alle forsøkene, all prøving og feiling som gir læring og som stimulerer til kreativ tenkning, ikke en ferdig mal som sier hvordan man kommer til målet.

Vi skal lage den beste videregående opplæringen for våre flotte ungdommer. Mitt mål er at alle skal oppleve mestring og læringsglede, og se sitt potensial i en raus og inkluderende skole. Hvis vi klarer å følge opp og videreutvikle målene fra barnehagen til mitt barnebarn inn i grunnskole og videregående opplæring, er vi etter mitt syn et langt stykke på veien allerede!

 

Kilder: Munkelia barnehage: Månedsplan for august, Inge Eidsvåg: Kåseri gjengitt i Utdanningsnytt 4.1.2017, Nils Arne Eggen: Godfoten