Retten er et særnorsk fenomen, og det understreker både verdien av utdanning og verdien av ungdom. Vi har tro på ungdommen vår, at bare vi gir dem en sjanse i videregående, så har de stor sjanse for å lykkes. Dette underbygger også forskningen. Innen 1. mars skal tiendeklassingene bestemme seg for hva de vil bruke retten sin på.
Retten til utdanning er bra, men hva skal man velge blant alle disse tilbudene? Allerede fra 8. trinn starter søken etter informasjon om mulighetene i videregående med faget utdanningsvalg. Det settes av 110 timer til dette formålet i løpet av ungdomsskolen, og for mange er det å hospitere på et selvvalgt utdanningsprogram en del av faget. I tillegg stiller rådgiverne seg tilgjengelige for individuelle samtaler, interessetester og foreldesamtaler om valg av videregående. Likevel oppleves valget som vanskelig for mange av ungdommene, og presset om å finne noe som både passer dem, foreldre og forventningene i omgangskretsen oppleves som stort.
Når vi spør ungdommene hva som påvirker valgene deres er det foreldrene som fremdeles har mest å si. Hvis dette er riktig, må vi også våge å spørre om foreldrene vet nok om både innhold og struktur i videregående, og ikke minst om mulighetene som følger av de ulike utdanningsprogrammene. Har foreldrene tilstrekkelig kunnskap om retten til videregående opplæring? Vet de hvilke muligheter som åpner seg for en person med fagbrev eller hvilke begrensninger de studieforberedende og studiespesialiserende løpene setter? I det en ungdom har brukt retten sin til 3 års videregående så får de ikke den igjen. Hvis man da finner ut at man ikke vil studere likevel, så har man svært få muligheter til å få seg et fagbrev.
Det er selvsagt også andre enn elevens interesser og foreldrenes ønsker for sine håpefulle som styrer valgene inn i videregående opplæring. Videregående skal forsyne samfunnet og arbeidslivet med den kompetansen det er bruk for. Det er lite hensiktsmessig at man gir ungdommen en videregående utdanning det ikke er bruk for. Igjen må vi stoppe litt opp og stille de enkle, men svært viktige spørsmålene. Har vi gode nok systemer for å sikre at vi utdanner ungdommen til det samfunnet og arbeidslivet trenger? Hvem er det som sender ut signalene?
Vi som jobber med yrkesfag kaller dem ofte for bransjen. Med det mener vi som regel dem som har ansvaret for den siste og mest spesialiserte delen av utdanningen, nemlig lærebedriftene. Logikken er åpenbar; kan ikke bedriftene og arbeidslivet ta ansvaret for lærlingene, så er det lite klokt å iverksette grunnopplæringen i videregående. De som ikke får læreplass får faktisk ikke mulighet til å fullføre utdanningen de startet på og som de hadde krav på å komme inn på.
Dimensjoneringen må altså stå i forhold til mulighetene for å fullføre de ulike utdanningsløpene, for det er problematisk at retten til å fullføre et utdanningsløp ikke er klar. Man bør ikke tilby ungdommen en skoleplass hvis utsiktene for læreplass er liten eller ikke tilstede. På den annen side har samfunnet behov for en stabil, langsiktig og ikke-konjunkturavhengig opplæring på videregående nivå. Det er krevende for det tette og gode samarbeidet vi har mellom næring og skole i Norge, likevel er det nødvendig at man finner løsninger for å sikre jevnt tilsig av gode fagarbeidere og forutsigbarhet for elever og skoler, også i nedgangstider. Ingen vil vel velge en utdanning man ikke får fullført fordi bransjen ikke kan ta imot lærlinger i nedgangstider.
Hva så når det er omvendt? Når bransjene roper etter både lærlinger og fagarbeidere, men det ikke er folk. Hvordan kan dimensjoneringen løse det? Skal plasser stå tomme, eller skal kravene senkes? Hva er årsakene til at noen utdanningsprogram opplever nedgang i søkermassen år etter år, samtidig som læreplassene og samfunnets behov blir større og større? Mange peker på yrkers attraktivitet, arbeidstid, lønnsvilkår som viktige faktorer. Ofte er valgene også preget av yrkenes framstilling i media samt hva ungdommene ser på som populære yrker med riktig status. Også her kan retten til videregående virke feil, for elever som ikke kommer inn på ønsket programområde får tilbud der det er ledig plass. Da er det de såkalt upopulære utdanningsprogrammene som får lide dobbelt opp, både ved at de er upopulære og at en del av elevene i utgangspunktet ikke har søkt, men kom inn fordi karaktergrunnlaget var for lavt til å komme inn andre steder. Denne typen svingninger er like utfordrende å hanskes med som konjunktursvingninger i markedet. Det er ikke samsvar mellom utdanningen av ungdommene og samfunnets og arbeidslivets behov.
I ukene før 1. mars fylles avisene ofte med artikler og innlegg om at elevene må velge yrkesfag fordi vi trenger gode fagarbeidere. Da er det viktig at både ungdommene og foreldrene vet hva en god fagarbeider er. Og at de forstår hvor viktig det er for landet at vi klarer å produsere våre egne fagarbeidere. Dersom vi i Norge blir avhengige av å leie inn arbeidskraft til både produksjon, omsorg, oppvekst og industri, kan det bli kostbart for oss alle. Det er fordi yrkesfag handler om verdiskapning. Skal vi ha en bærekraftig verdiskapning må vi skape den selv, ikke leie den inn på korttidskontrakter. Og det første skrittet på veien for å unngå det, er å sikre oss at de som ønsker en fagutdanning får mulighetene til å både starte på den og fullføre den. Dette bør skje uten at man snakker om yrkesfagenes status overfor de som skal ta valget, fordi det handler jo ikke om status, det handler om verdiskapning. Verdiskapning for landet og verdi for den enkelte, i det å utdanne seg, skaffe seg et yrke og både forsørge seg selv om bidra i samfunnet.
Det handler heller ikke om skoletrøtthet som mange hevder. De såkalte skoleflinke bør ta studieforberedende og de skoleleie bør ta yrkesfag. Yrkesfag er også skole. Det skjer mye skolsk på yrkesfag. Det er klasser, klassemiljø, relasjon til lærere og medelever, det er teori og det er praksis. Det er det første skrittet på veien til det livet man selv ønsker å skape seg. Og det er verdiskapende. For første gang kan man velge hvordan man ønsker opplæringen sin. Etter dette står alle muligheter åpne, enten man velger studieforberedende eller yrkesfag.